ISO 45010:2026 i praksis — slik implementerer du standarden, fra intensjon til ordninger folk faktisk kan bruke

I går, mandag 7. september 2026, ble ISO 45010:2026 publisert — den første internasjonale standarden om menstruasjon og overgangsalder i arbeidslivet. For ett år siden skrev jeg om en standard som ennå ikke fantes. Nå finnes den, den kan leses av alle, og spørsmålet mange bedrifter og ledere sitter med akkurat nå, er: hvordan implementerer jeg den?

Jeg skal si hvor jeg mener norske virksomheter bør begynne, og hvor du må være spesielt oppmerksom — for det finnes noen feller det er lett å havne i hvis man ikke kjenner til dem.

Fellen finnes i selve tematikken

Standarden handler om helse, og helseopplysninger er en særlig kategori personopplysninger i hele EU/EØS. Derfor er den vanligste første refleksen — «vi må kartlegge behovene» — også den mest risikable. Standarden vet det selv. To setninger i den publiserte teksten er, etter mitt syn, de viktigste for norske arbeidsgivere som vil holde seg innenfor europeisk personvernlovgivning.

Om evaluering og måling (5.9.1, note 2):

«Information relating to menstrual and menopausal health can be considered identifiable health data and can be subject to national or regional jurisdiction-specific requirements for its collection, storage and analysis.»

Og inne i lederverktøyet, rett ved malen for den fortrolige samtalen (Annex B.1.2, note 2):

«Applicable national or regional legal and regulatory requirements can apply to the collection, storage and analysis of health-related data.»

Standarden sier altså at det en leder får høre i en slik samtale kan være helseopplysninger, og at innsamling, lagring og analyse er rettslig regulert. Den sier ikke hvordan du løser det. Det overlater den til hver jurisdiksjon — og til deg.

Hva betyr det i praksis for oss i Norge?

Standarden gir veiledning og forplikter ingen. Norsk rett sier at arbeidsgiver kan ha behov for opplysninger om helseforhold for å tilrettelegge, men ikke kan kreve diagnoser, og at det er forskjell på informasjon om arbeidsevne og detaljer om sykdom. Behandling av helseopplysninger krever både et behandlingsgrunnlag etter GDPR artikkel 6 og at et unntak i artikkel 9 er oppfylt. (Se Datatilsynets svar om helseopplysninger i arbeidsforhold og veilederen om kontroll og overvåking i arbeidslivet.)

Min anbefaling er det tredje laget, og den er enkel: Ikke gjør helseopplysninger til standardbevis.

Avklar først hvilke behov dere kan møte gjennom alminnelig tilgang — der trenger ingen å forklare seg — og hvilke som krever individuell oppfølging. Individuell tilrettelegging finnes fortsatt, med de opplysningene som er nødvendige, og en tydelig vei til en fortrolig samtale. Men den skal være unntaket, ikke inngangsdøren.

Start med én ordning som ansatte kan bruke

Tenk deg en arbeidsplass med flere skift. Personalhåndboken sier: «Ansatte med behov for tilrettelegging kan kontakte nærmeste leder.» Setningen er en nødvendig kontaktvei. Den sier ingenting om hva som er tilgjengelig før samtalen, eller hva lederen har myndighet til å gjøre.

Ta tilgang til menstruasjonsprodukter som eksempel. En ansatt oppdager midt i vakten at hun trenger et produkt. Hvis produktene ligger i et låst skap og nøkkelen er hos en leder som har gått hjem, hjelper personalhåndboken henne lite akkurat da.

Denne gjennomgangen finnes ferdig oppstilt, ordning for ordning, i lesevisningen av veilederen: slik ser tilgang til produkter ut i praksis.

En praktisk gjennomgang begynner ved skapet. Snakk med ansatte og verneombud om hvor produktene bør være, og undersøk om løsningen fungerer på alle skift. Ingen trenger å oppgi noe om egen helse for å bidra. Deretter må noen eie ordningen over tid: driftsansvarlig eier påfyllingen, med stedfortreder ved fravær; plasseringen tas inn i introduksjonen til nye ansatte; tomme beholdere meldes som et driftsavvik med frist for retting.

Et mulig utgangspunkt for rutinen:

Menstruasjonsprodukter er tilgjengelige på de angitte toalettene gjennom hele arbeidstiden og kan hentes uten individuell godkjenning. Driftsansvarlig følger opp beholdningen, med stedfortreder ved fravær. Rutinen beskriver kontrollhyppighet og frist for retting. Virksomheten registrerer beholdning og påfylling, ikke hvem som henter.

Dette er et konstruert eksempel på én avgrenset ordning, og ikke et standardsitat eller en ferdig rutine. Men forskjellen fra utgangspunktet er tydelig: nå går det an å undersøke om ordningen er på plass, og hvem som retter en mangel. Den ansatte vet hva hun kan bruke uten først å finne riktig person. Samme gjennomgang kan gjøres for temperatur, pauser og mulighet for restitusjon.

Følg opp ordningen i drift — og vær ærlig om hva tallene viser

Når ordningen er etablert, undersøk tilgjengeligheten: Er produktene der virksomheten har sagt de skal være? Gjelder det også skiftet som sjelden møter administrasjonen? Hvor lenge blir en meldt mangel stående?

Tre tall på aggregert nivå — dekning, bruk og friksjon — viser at ordningen finnes, brukes og kan nås. De viser ikke hvor mange ansatte som har et bestemt helsebehov, og de beviser ikke at sykefraværet gikk ned. Slike konklusjoner trenger et annet grunnlag. Vær særlig varsom med rapportering fra små grupper: å fjerne navn er ikke det samme som å anonymisere, og opplysninger kan gjøre personer gjenkjennelige når de ses i sammenheng. (Se Datatilsynet om anonymisering.)

«Vi har ikke egen legal-, compliance- eller HR-avdeling»

De fleste norske virksomheter har ikke det, og standarden har egen veiledning for små virksomheter. Minimum er tre ting hos én person, gjerne daglig leder: én som eier ordningen, én setning i personalhåndboken om hva en leder ikke skal notere, og tre tall som viser at ordningen er i drift. Dere trenger ikke et nytt dashboard eller en egen app for å oppdage at skapet er låst.

Der systemet mangler en viktig del

Da jeg leste NOU 2023:5 «Den store forskjellen» for tre år siden, ble det tydelig for meg at arbeidslivet manglet noe viktig. For meg er dette også forbindelsen til det vi bygger i Sydera. Vi kaller det Workplace Resource Infrastructure: infrastrukturen som knytter arbeidsplassens fysiske ressurser til tilgjengelighet og løpende drift. Kvinnehelse gjør behovet konkret, men logikken er den samme når en ansatt trenger ergonomisk utstyr, når skiftarbeidere trenger et sted å hvile, eller når omsorgsansvar krever forutsigbarhet. Behovene er ulike; spørsmålet er det samme: hvem eier ordningen, hvordan får folk tilgang, hvordan oppdages svikt, og hvem retter den.

Sagt enkelt: Mål ordningen, ikke mennesket.

Veien videre

Jeg har skrevet en praktisk veileder for norske arbeidsplasser — ordning for ordning, med datagrensen som gjennomgående designkrav og koblingen til ISO 45001. Den er åpen for alle: Kroppen følger med. Vil du gå rett på den praktiske gjennomgangen, kan du lese den side for side — steg for steg, med roboten som viser hva som faktisk skjer på gulvet.

Og hvis dere vil begynne i dag: les veilederen «Kroppen følger med». Den er åpen på nett og som PDF, og viser hva arbeidsplassen kan ordne på forhånd og hva rutinene bør si, med referanse til ISO 45010:2026. Er dere et konsern, kan vi lage en kostnadsfri Executive Brief bygget bare på publiserte kilder. Det som mangler i teksten kan finnes i praksis — en dokumentlesning bekrefter ikke at virksomheten etterlever standarden eller lovverket. Men det er et avgrenset sted å starte.

Takk til Kathleen Riach og hele arbeidsgruppen, og til Standard Norge og de dyktige og uvurderlige medlemmene i SN/K 551 Ledelsessystemer for arbeidsmiljø. Standarden ligger fritt tilgjengelig hos ISO: iso.org/standard/64365.html

Nicolai Slinning · Medlem av SN/K 551 Ledelsessystemer for arbeidsmiljø · arbeidsgruppeekspert i ISO/TC 283/WG 6 og WG 10, oppnevnt av Standard Norge · bidragsyter til ISO 45010:2026 · STÖ GROUP / SYDERA.io Technologies AS

Deltakelsen skjer i personlig kapasitet etter oppnevning fra Standard Norge. Innhold på dette nettstedet representerer ikke ISO eller ISO/TC 283.